– For en del år siden møtte jeg noen kristne afghanere, som var bosatt i Afghanistan og aktive i kristen tjeneste. De ba om at afghanere skulle bli kristne i Europa, for deretter å komme tilbake til Afghanistan for å bygge opp kirken i landet. Samtidig ba norske kristne om at afghanske konvertitter ikke skulle sendes tilbake til hjemlandet, skriver Per Kristian Rønning. – Hvilke bønner skal Gud besvare i en slik situasjon?
VEIEN er et redaktørstyrt medium, medlem av Fagpressen og eid av Frikirken. Denne spalten heter YTRINGER. Meninger i teksten står for skribentens regning og er sendt inn som et debattinnlegg. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du kommentere under artikkelen.
Våren 2015 uttalte Afghanistan-ekspert Dag Ottar Hansen seg i Dagen om afghanske konvertitter i Norge og kirkers kamp for å hjelpe dem til å få asyl. Han mente det var så store fordeler for afghanere med å bli regnet som kristen og dermed få opphold i Norge, at det er vanskelig å kunne si hvem som er ekte i sin tro. Han utfordret i stedet menigheter til å starte konvertittskoler for afghanere som hadde blitt kristne, slik at de kunne forberedes på et liv som forfulgt minoritet som kunne være med å forvandle hjemlandet. Hvor er vi nå i arbeidet blant afghanske konvertitter og konvertitter fra islam generelt, ti år senere?
Hansens utspill i 2015 ble starten på en videre samtale i kristen-Norge. Senere det året ble det etablert et eget nettverk i regi av NORME, som fokuserte på arbeid blant konvertitter i Norge. Årlige samlinger og nettverksbygging ble etablert som en følge av dette, og flere organisasjoner og kirkesamfunn var delaktige. Ulike kurs ble importert fra utlandet og oversatt og tilpasset en norsk kontekst, for å utruste til vennskapsbygging med muslimer, formidling av evangeliet og disippelgjøring av nye troende.
Den store flyktningstrømmen rundt 2015 førte til et ganske stort engasjement av både kirker og enkeltpersoner. Mange flyktninger ble møtt av kristen nestekjærlighet, fikk hjelp til å lære norsk i et menighetslokale, eller fikk et vennskap med norske kristne. Noen asylsøkere fra ulike muslimske land ble kristne og ble døpt, og et betydelig antall av disse fikk avslag på sine asylsøknader og anket sine saker. I mange tilfeller fikk de hjelp og støtte fra menigheter, og i noen tilfeller har enkeltmenigheter samlet inn titusener eller hundretusener av kroner for å støtte deres saker.
Parallelt med dette var flere aktører i årlige dialogmøter med UDI, UNE og Landinfo. Det var ønskelig å påvirke hvordan norske myndigheter behandlet konvertitters asylsaker. I ettertid må vi spørre om dialogmøtene førte til noen bedre og mer rettferdig behandling av konvertittsaker. Det virker ikke slik.
Samtidig som det er på sin plass å rette et kritisk søkelys på de nevnte instanser, bør også vi som kirker i Norge evaluere oss selv. Og ja, noen av oss har blitt "lurt" av asylsøkeres historier, som i ettertid viser seg å være oppdiktet. Og jeg tør påstå at verken vanlige pastorer og biskoper alltid ser hele bildet i behandlingen av asylsøkeres saker. Til det er sakene ofte for komplekse. Jeg er også redd for at vi som er norske kristne kan se for snevert på vårt ansvar i møte med konvertitter som søker asyl. Vår økonomiske kapasitet og vårt trygge samfunn påvirker vår lesning av Bibelen, og vi kan fort tenke at Guds eneste vilje er at "de må få være trygge, og det er hos oss." Men Guds veier er høyere enn våre veier, og hans tanker høyere enn våre tanker. For en del år siden møtte jeg noen kristne afghanere, som selv var bosatt i Afghanistan og var aktive i kristen tjeneste. De sa at de ba om at afghanere skulle bli kristne i Europa, for deretter å komme tilbake til Afghanistan for å bygge opp kirken i landet. Samtidig ba norske kristne om at afghanske konvertitter ikke skulle sendes tilbake til hjemlandet. Hvilke bønner skal Gud besvare i en slik situasjon? Og et annet betimelig spørsmål er om afghanske konvertitter i Europa har fått tilstrekkelig opplæring til å leve som Jesus-etterfølgere i sitt eget hjemland.
Jesus selv sendte apostlene ut og sa at de ble sendt ut som sauer blant ulver. Forskeren og misjonæren, Nik Ripken, skriver at kristne i Vesten læres opp til å være sauer blant sauer, og at en slik opplæring ikke er relevant for konvertitter. I praksis vil mange av dem virkelig være som sauer blant ulver, og da må de forholde seg til det. Hvordan kan vi, med våre liv og vår undervisning, hjelpe konvertitter til å følge Jesus, uavhengig av om de er omgitt av sauer eller ulver? Når vi skal arbeide blant konvertitter, tvinges vi til å se på vår teologi på nytt og å utvide vår forståelse av Jesus-etterfølgelse. Kanskje vil Ordet åpne seg på nye måter for oss, når vi går side om side med våre nye trossøsken, som ofte har oppgitt mye for å følge Jesus.
10 år etter Hansens utspill, kjemper fortsatt mange menigheter for konvertitter i deres asylprosesser og imotasylforvaltningen. I noen tilfeller er det det eneste etisk rette å gjøre. Men det bør ikke være det eneste vi gjør for dem som konverterer. De må bli disippelgjort og utrustet til å følge Jesus - enten de blir værende i Norge eller de blir tvunget ut av landet. Et godt grunnlag er bygget de siste ti årene. Men det trengs fortsatt et målrettet arbeid her, enten man kaller det konvertittskole eller noe annet.
Per Kristian Rønning, flerkulturell konsulent i Frikirken
*innlegget er også publisert i Dagen.