Jon Daniel Roum har levert en ny artikkel til inspirasjon! Om et møte med Jesus som spurte «vil du følge meg»? Fra et retningsløst liv, hadde han nå en hensikt.
VEIEN er et redaktørstyrt medium, medlem av Fagpressen og eid av Frikirken. Meninger i teksten står for skribentens regning og er sendt inn til VEIEN.
Det var i begynnelsen av tenårene mine. Oppvokst i en god kristen familie og gikk i kirken. Likevel, i en vanskelig overgangsfase, hadde jeg frasagt meg troen. En klar høstkveld så jeg opp mot stjernene. Det overveldende synet fikk meg til å filosofere. Alt dette svære og flotte, det uendelige stjernehavet, kan det komme fra ingenting? Med blikket mot himmelen fikk jeg for første gang høre en indre stemme. Jeg skjønte det var Jesus. Han sa: «Vil du følge meg?» Endringen ble stor. Fra et retningsløst liv, hadde jeg nå en hensikt. Det preget meg, mine prioriteringer og mitt uttrykk.
Det er lang tradisjon i Norge på å døpe sine barn, stå til konfirmasjon, bli viet og begravet i kirken. Heller er det ikke uvanlig å gå på gudstjeneste julaften. Vennene mine trodde ikke på Gud, selv om det godt kunne hende at Jesus var en historisk person. De var døpt og konfirmert, og da er man jo kristen, ikke sant?
Det var i Antiokia disiplene for første gang ble kalt «kristne», slik står det etter 11 intense kapitler i Bibelens beskrivelse av Kirkens begynnelse.[i] Det tok altså flere år før denne betegnelsen ble sagt om de som fulgte Jesus. Det var et hånlig kallenavn. Samfunnet lo av dem. «Små kristuser!», fnyste de av disse merkelige menneskene som levde annerledes enn folk flest og stadig snakket om Jesus Kristus. «Denne stakkarslige mannen som ble drept som en forbryter! Er virkelig det noe å være stolt av?» Men, ja, de første kristne var stolte av Jesus, og ble ledd av. De hadde forlatt folkemengden og fulgt Mesteren opp på fjellet. Det spilte ingen rolle hva andre mente om dem. Kristus var deres frelser, Herre, venn og forbilde! De første Jesus-etterfølgerne var tøffe nok til å la seg spotte, og omfavnet det nye hånsordet som en hedersbetegnelse.
Virkelig? Kan noen glede seg over å bli hånet og forfulgt? Men det er faktisk det Jesus sier, her på fjellet, etter å ha lagt ut om denne gleden vi kaller «saligprisningen»[ii]. For det å være «salig» er ikke en hyggelig og deilig følelse vi kan ha under en profesjonell lovsangskonsert eller etter å ha tatt imot nattverden i et ærverdig kirkebygg. Nei, det er en tilstand som mer kan sammenlignes med en gravid kvinne. Du vet, selv om barnet i magen får mammaen til å bli kvalm og humørsyk, sier vi ikke «kondolerer». Nei, vi gratulerer henne med å være i en lykkelig situasjon. Det er å være «salig»- den lidende kvinnen er i en lykkelig situasjon! Og når fødselen sprenger på, gjør det vondt og bringer store smerter. Men dette blir glemt når barnet er født og hviler på mammas bryst. Derfor sier Jesus, på slutten av saligprisningen: «Gled og fryd dere, for stor er lønnen dere har i himmelen. Slik forfulgte de også profetene før dere.»[iii]
Mens Paulus var fange under den romerske okkupasjonsmakten, fikk han muligheten til å forsvare seg overfor kong Agrippa. Det gjorde han så bra at kongen utbrøt: «Det er like før du får overtalt meg til å bli en kristen.» Og Paulus svarte: «Like før eller langt igjen, mitt ønske til Gud er at både du og alle som hører meg i dag, må bli som jeg, bare uten disse lenkene.»[iv]
Å være en kristen er å bli lik Paulus. Ikke nødvendigvis med lenker. Men, som Paulus, helt overgitt til Jesus. En som har forlatt alt og fulgt ham. Ja, dette som Jesus kaller å være en disippel. En som er lærling/ disippel og vil bli lik ham. De er «små kristuser»- kristne! Større lykke, altså salighet, enn dette er ikke mulig å oppnå i dette livet!
Det er altså ingen forskjell på å være kristen eller disippel. Selv om de fleste av oss ikke har problemer med å kalle seg kristen, rygger vi kanskje unna ordet disippel. Det er jo så mye mer krevende. Det er for de få, de ekstreme. Eller?
Jesus ser med milde øyne på disiplene. De har gjennomgått mye. Gråten er fremdeles i øynene deres. Selv om det denne gangen er av glede. De får møte ham igjen på fjellet! De bøyer seg i tilbedelse. De skjønner det er sant når han sier at han har fått all makt. At han står her nå, etter en brutal død og romersk vakthold foran hans grav, er nesten ikke til å tro. Det er klart han har all makt! Og når han gir sin siste befaling om å gå ut og gjøre disipler, husker de det. Dette er den samme Jesus de oppsøkte for tre år siden på et annet fjell. Da sa han; «Den som opphever et eneste av disse minste budene og lærer menneskene å gjøre dette, skal regnes som den minste i himmelriket. Men den som holder dem og lærer andre å gjøre det samme, skal regnes som stor i himmelriket.»[v] Og nå sier han det igjen, bare med andre ord: «Døp dem (…) og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere.»[vi]
Det er ikke bare å høre budskapet og kalle seg «kristen». Men å etterleve hans ord og etterfølge hans person, slik disiplene prøvde. Og dette fikk de beskjed om å gjenta for kommende generasjoner. Nå er det vår tur!