Søndag holdt avtroppende nestformann Leif Gunnar Sandvand preken under tema "utrustes til å leve som hans etterfølgere". Vi gjengir hans preken i sin helhet. Sandvand går ut av Synodestyret og skal konsetrere seg fullt om pastorgjerningen. Han bekrefter å ha fått pastorkall fra Sarpsborg Frikirke.
SYNODEMØTET 2011. FREDTUN. 20 NOVEMBER 2011.
GUDSTJENESTE. ”utrustes til å leve som hans etterfølgere”.
Kjære pilegrimer. Da er vi kommet frem til det siste leddet i vår visjon; ”utrustes til å leve som hans etterfølgere”. I den forbindelse har jeg valgt et lite avsnitt fra gledens brev – altså Filipperbrevet. Og da leser vi fra Kapittel 1,6-11.
Bønn: ”Hellige Far – hellige du oss i sannheten – ditt ord er sannhet”. Amen.
Utrustes til å leve som hans etterfølgere eller som vi rett som det er synger: ”Jeg vil gjøre mitt liv til en lovsang for deg….”.
Hvordan ser det livet ut eller hva er det som kjennetegner den etterfølgelsen? Vers 6. Det er en etterfølgelse der det er Gud selv som virker i oss. Eller hva Gud gjør gjennom våre liv eller å være åpen for hva Guds Ånd ønsker å være i ditt og mitt liv. Og perspektivet er helt til Jesu Kristi dag. Dvs. dagen da Jesus kommer tilbake. Så derfor: Sammen om oppdraget er vi ikke nå på vei inn i en ny treårsperiode. Tidsperspektivet og timingen er i denne sammenheng ganske annerledes. Det handler om Jesu Kristi dag. Og den dagen kan være før sommeren – den kan være før neste synodemøte og den kan være langt senere. Så i denne sammenheng legger vi bort og jeg hadde nær sagt hviler vi fra alt som heter treårsperioder. Her handler det om å være en Jesu Kristi disippel inntil dagen da Jesus kommer tilbake.
Egentlig er det i dag siste søndag i kirkeåret der prekenteksten er den store scenen fra Matteusevangeliet som heter Jesu gjenkomst til dom. Vi er med andre ord - ved avslutningen av dette synodemøtet samtidig på veg ut av kirkeåret for så neste søndag å være på veg inn i et nytt kirkeår.
Og i den sammenheng opplever jeg for min del også at det er mye hvile i dette verset av Paulus der han gir uttrykk for at han er trygg på at det som Gud begynte – det vil han fullføre.
Vers 7a. Vi oppdager et veldig nært forhold mellom Paulus og menigheten i Filippi. Det er særdeles sterke ord på gresk her: en ekte kjærlighet og begeistring for menigheten. Og jeg tenker: Når du ønsker å være en Jesu etterfølger blir du begeistret for menigheten. Når du ønsker å gjøre mitt liv til en lovsang for deg.. blir du begeistret for det kristne fellesskapet. Jesu etterfølgere eller Jesu disipler søker fellesskapet eller er levende engasjert av menigheten eller opptatt med hvorledes menighetens agenda ser ut. Motsatt: Å være en Jesu etterfølger uten å være begeistret for menigheten er i det lange løp ganske vanskelig.
Og da er det nærliggende å gå et skritt videre: Er du begeistret for menigheten er du begeistret for å feire gudstjeneste. Og her tror jeg vi er ved et nøkkelpunkt i det som er dagens tema. Her er min fornemmelse følgende: For ca 20 år siden var det slik at svært mange mennesker i våre menigheter gikk til gudstjeneste 3 av 4 søndager pr. måned. I dag er det altfor mange av dem som går bare 1 av 4. Eller er jeg på villspor? Hvordan begynner frafallet? Det begynner med forfallet. Forfallet går forut for frafallet. Det åndelige forfallet måles ikke minst på lengselen eller mangel på lengsel til å feire gudstjeneste.
Hebr. 10,23-25. Her er det mange hemmeligheter samlet på et brett for alle som ønsker å gjøre livet til en lovsang for Jesus. Og det så mye mer som dere ser at dagen nærmer seg. Legg oss merke til språkbruken i det avsnittet der det stadig heter: ”La oss. Kjære pilegrimer: Hva slag språk er det? Jo, det er en direkte refleks fra Bibelens første blad når Gud i forbindelse med skapelsen av mennesket sier – og det er bare da Gud sier det slik: ”La oss skape mennesket i Gud bilde. Og der er det jo den hellige treenighet som kommer for en dag. Og i dette treenighetens kjølvann er det at vi er kalt til å si til hverandre: ”La oss. Så spør vi ikke om vi skal bekjenne våre synder – så spør vi ikke om vi skal bekjenne troen – så spør vi ikke om vi skal samle oss i bønn – så spør vi heller ikke om vi skal til kirke – vi sier heller: ”La oss gjøre det.
Slik kan avslutningen av dette synodemøtet være et preludium til en gudstjenestevekkelse i våre menigheter. Der vårt fellesskap er et fellesskap i nåden. Vers 7b. Det er jo dette nådens fellesskap som er menighetens farge – eller menighetens mønster eller menighetens uttrykk eller styrke. Det er nåden som bærer fellesskapet og som er vår gave til nye mennesker. Det handler altså om vår felles begeistring for evangeliet – for syndenes forlatelse – for tilgivelsen – for blanke ark med fargestifter til.
Og da fortsetter Paulus: vers 8. Han snakker om å lengte. Jeg tror at der er mange mennesker i våre daglige omgivelser som nettopp lengter etter mennesker som reflekterer det hjertelaget som Jesus Kristus har. Naboer, kolleger, mennesker vi ukentlig treffer som lengter etter fellesskap der nåde og ikke krav og prestasjoner rår grunnen. Lengselen etter uforbeholden kjærlighet – lengselen etter et fellesskap der vi ikke hele tida jages av å gjøre oss fortjent – eller der vi må finne på ting for å bli sett – men der mennesker likevel blir sett gjennom dine nådige øyne. Når mennesker møter Jesu Kristi hjertelag gjennom ditt nådige ansikt.
Slik kalles vi til å være kirke uten vegger. Eller kirke for de kirkeløse. Der vi legger merke til den nytestamentlige gjestfriheten mot nye mennesker. Der vi ikke er så opptatt av gjestfriheten overfor de som allerede er innenfor. Der vi heller velger å være gjestfrie overfor mennesker som lengter etter et kristent fellesskap.
Her tror jeg at vi gjør klokt i å legge oss på minne at vi som kristen menighet noen ganger kan bli oppfattet som en sekt. Og jeg mener nok at også vår såkalte frikirke bærer i seg et ganske stort potensiale for nettopp å bli oppfattet i den retning. Kjernen i en sekt er ekskludering. Kjernen i et fellesskap er derimot gjestfrihet og da først og fremst overfor mennesker som i utgangspunktet står utenfor fellesskapet. Kjernen i en sekt er videre kontroll – der kontrollmekanismene florerer. Kjernen i et sant og sunt Jesu Kristi fellesskap derimot er å være underveis – helt til Jesu Kristi dag.
Hvordan kan med andre ord ditt og mitt liv være et vitnesbyrd om at denne kirken er en kirke uten vegger? En lovsang for de som står utenfor.
Eller en kjærlighet som blir mer og mer rik på innsikt og dømmekraft slik Paulus ber for alle som ønsker å være Kristi etterfølgere. Altså ikke en kjærlighet som renner over av og renner bort i følelser og overflatiske stemninger. Men en kjærlighet som er rik på tankemessig klarhet – på oversikt og sammenhenger – der vi er i stand til å sortere tankene våre. Eller ta hver tanke til fange under lydighet mot Kristus som Paulus sier et annet sted.
Slik ber Paulus for de som ønsker å være Jesu etterfølgere – som lar seg begeistre av menigheten og gudstjenestefeiringa – som utfordres til kreativ gjestfrihet forbi veggene. Så vi kan ”forstå og avgjøre hva som er viktig og stå rene og uten feil på Kristi dag”. Bevares – ikke noe mindre!
I hvilket spor er det altså at du og jeg forstår hva som er viktig i livet? Hva som er stort og hva som er smått. Jo, det er i det sporet der Jesus sier: Følg meg! I det sporet der vi vil la våre liv være en lovsang for Gud. I det sporet der vi åpner våre hjerter og våre tanker for hva Gud vil være i våre liv. Forstår og avgjør hva som er viktig.
Ja, for vi har jo tatt ganske så mange avgjørelser disse synodedagene. Som fellesskap – som en samlet synode har vi tatt en rekke avgjørelser for neste treårsperiode. Der vi har utvist beslutningsevne i fellesskapet. Og det var jo også noe av poenget.
Og tilsvarende – når vi nå i denne gudstjenestefeiringa har tatt en pause for neste treårsperiode – der tidsperspektivet heller er Jesu Kristi dag – dagen da Jesus kommer tilbake: Er det kanskje en eller annen avgjørelse du skal ta? Ja, for det er vel ingen av oss som tar del i denne gudstjenestefeiringa som har levd så lenge eller er så ”ferdiglevd” at vi ikke trenger å ta nye avgjørelser i våre liv. Små eller store avgjørelser for hvorledes vi skal leve videre. Der vi hver for oss viser beslutningsevne og handlekraft.
Så mennesker omkring oss kan høste fra våre liv den frukten de lengter etter – den frukten som vokser frem, ved Jesu Kristi hjertelag. ”Til lov og ære for Gud” slik teksten slutter. For du tok noen avgjørelser – din forståelse øker om hva som er viktig og hva som ikke er så viktig i livet. Og som et ekko av dine avgjørelser eller som et ekko av din etterfølgelse lyder lovsangen og tilbedelsen av den treenige Gud langs dine stier.
Ære være Faderen og Sønnen og den Hellige Ånd som er og var og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.