Gunnar Johnsen, pastor i Oslo Vestre Frikirke er ikke enig i Arild Sæbøs framstilling av hva som skjedde på synodemøtet i 2024. –Synoden gikk bort fra å kalle spørsmålet om likekjønnet samliv et bekjennelsesspørsmål og mener at det heller er et sentralt lærespørsmål. Endringen er ikke kosmetikk, skriver han i dette innlegget.
VEIEN er et redaktørstyrt medium, medlem av Fagpressen og eid av Frikirken. Denne spalten heter YTRINGER. Meninger i teksten står for skribentens regning og er sendt inn som et debattinnlegg. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du kommentere under artikkelen.
*Innlegget stod først på trykk i VL.no
Vårt Land skriver om situasjonen i Kristiansand Frikirke i etterkant av at rundt 200 medlemmer meldte seg ut av menigheten. Det gjorde de etter vedtakene på Frikirkens synodemøte sommeren 2024, og etter at Frikirken ble medutgiver av “Felleskristen erklæring” høsten samme år. I artikkelen heter det at synodemøtet vedtok “at synet på likekjønnet samliv var å regne som et bekjennelsesspørsmål.”
Arild Sæbø, en av lederskikkelsene for de i menigheten som ønsket endring, og som meldte seg ut av menigheten, sier til Vårt Land at “Jeg syntes det var urimelig å si at dette er et bekjennelsesspørsmål. At det å være gift med en av motsatt kjønn, eller av samme kjønn, skal være å regne som et tegn på om du er kristen eller ikke, synes jeg ikke blir riktig.”
Selv er jeg på samme linje som Sæbø i ønsket om å endre Frikirkens holdning til likekjønnet samliv, men det Sæbø sier her er ikke korrekt. Vedtaket synoden gjorde i 2024 sier blant annet dette:
“Synoden innser at begrepet bekjennelsesspørsmål har blitt forstått ulikt og skapt unødvendige motsetninger… Synoden deler konklusjonen om at samlivsteologi må anses som et sentralt lærespørsmål og at det derfor ikke er mulig å lære og praktisere forskjellige lærer selv om det finnes mange ulike meninger blant frikirkens medlemmer…“
Utredningen som lå til grunn for vedtaket, ble vedtatt med denne viktige endringen. Synoden gikk bort fra å kalle spørsmålet om likekjønnet samliv et bekjennelsesspørsmål og mener at det heller er et sentralt lærespørsmål. Endringen er ikke kosmetikk. Dersom noe er et bekjennelsespørsmål, kan det ikke endres. Det lutherske dåpssynet er et bekjennelsesspørmål. I en luthersk kirke er det det som gjelder, læres og praktiseres. Derssom du vil døpe eller døpes med annet dåpssyn, må du til et annet kirkesamfunn. Et lærespørsmål kan være viktig nok, men det gir et annet rom for uenighet og for at læren kan utvikles og eventuelt endres.
Det er heller ikke riktig som Sæbø sier til Vårt Land “at det å være gift med en av motsatt kjønn, eller av samme kjønn, skal være å regne som et tegn på om du er kristen eller ikke.” Til grunn for synodens vedtak, lå en presisering av at det må skilles mellom “frelsesspørsmål” og “bekjennelsespørsmål.” Spørsmålet om likekjønnet samliv er ikke et “frelsesspørsmål.” Frikirken mener ikke at de av oss som har et såkalt liberalt syn i dette spørsmålet ikke er kristne og dermed faller utenfor kirkens fellesskap.
Men Frikirken mener at kirkesamfunnet kun kan lære en ting i dette spørsmålet, selv om det finnes ulike syn hos våre medlemmer.
Synodemøtet i 2024 vedtok også at “Det er likefullt alltid rom for meningsbrytning og samtale om teologi i våre menigheter og demokratiske fora.”
“Synoden ønsker at vi fortsetter samtalene om hvordan vi som kirke og menigheter kan skape ærlige og inkluderende fellesskap, der vi kan snakke åpent om viktige og vanskelige spørsmål, inkludert samlivsteologiske spørsmål.”
Summen av vedtakene Synoden gjorde, sier at Frikirken har en lære, men at det er rom for ulike syn, debatt og samtale om disse spørsmålene og at samtalene må fortsette.
Pastor i Kristiansand Frikirke, Stein Arve Graarud er også intervjuet av Vårt Land og sier:
“Jeg skulle ønske vi kunne brukt mer tid. Da kunne vi kanskje unngått å havne i en presset situasjon hvor det er lett å bruke sterke ord, og hatt lettere for å tolke hverandre i beste mening.”
Jeg mener det er kloke ord. Samlivsetiske spørsmål bærer i seg så mye sprengstoff at god tid til dialog og samtale er et poeng i seg selv. Når vedtak skal fattes, hardner frontene og vi faller lett ned I skyttergraven på hver vår side. En dialog med en lengre tidshorisont, der vedtak ikke skal fattes om kort tid, kan kanskje føre oss videre også i dette spørsmålet.
Gunnar Johnsen,
pastor Oslo Vestre Frikirke