Som professor Lederach, mener Gjermund Øystese å se at en del kristne synes konflikt er synd, og han snakker om at det er en forventning om at vi bare skal være snille og greie med hverandre – underforstått at konflikter ikke skal forekomme i kirker. Forskningen hans viser hva som er løsninger når alt er fastlåst. Frikirken var en av de Øystese forsket på og artikkelen er aktuell for kirkesamfunnet.
Gjermund Øystese har vært med i VEIENs redaksjonsråd og er «utenfrablikket» inn mot Frikirkens magasin. Han har vært kommunikasjonsrådgiver i Norges Kristne Råd, og har nå skiftet jobb til Utsyn /NLM hvor han er fotojournalist og pressekontakt.
Han har skrevet master om konflikthåndtering i kristne kirker. Frikirken var en av studieobjektene. Et av funnene er at vi frikirkelige ikke vil innrømme at det finnes konflikter. Dermed kan man anta at det ikke er alle av VEIENS lesere som vil lese HELE denne saken ...
Gjermund Øystese bruker denne definisjonen av konflikt,– noe som støtes mot hverandre.
Et nødvendig onde, eller en kunst?
– De gamle grekerne hadde uenighetsfelleskapet. De hadde relasjon til sine meningsmotstandere, og tenkte at de så det som en venn som lot seg påvirke. De diskuterte med en venn, ikke en fiende. Behold deg myk, det kan forebygge vanskelige konflikter i parforhold og ellers ...
Trond Sæthren, som har vært i familiearbeid i UIO i flere tiår, trakk fram dette på Kanal 10 i en samtale med Gjermund Øystese. Konflikter i familier er nemlig ikke så ulikt andre verdibaserte felleskap, som for eksempel en kirke.
– Det er bare slik det ER. I familien må det håndteres, ikke nødvendigvis løses, mener Sæthren.
– Verdikonflikter er ofte mer krevende å løse enn vanlige arbeidskonflikter, de går dypere fordi det går på tro og identitet, sier Gjermund Øystese til VEIEN.
– Når du tenker at den andre ikke vil deg vel, da begynner det å bli vanskelig. Hvis du merker at den andre vil deg vel, da kan du tåle mye uenighet. Hvis det ikke er slik, eskalerer det fort.
Gjermund Øystese har forsket på Frikirken og flere andre kirker. Han har hatt kvalitative intervju med de som håndterer konflikter. – Nordmenn er konfliktsky, vi tør eller vil ikke ta det opp med den det gjelder. Hvem går en til når man merker det er en konflikt? Det er i seg selv konflikteskalerende, å ikke ta det opp med den det gjelder, sier Øystese.
Øystese hadde følgende spørsmål som utgangspunkt: «Hvilke grep tar konfliktmeklere i bruk for å håndtere fastlåste konflikter i norske menigheter?»
– Min interesse for relasjoner definerte denne oppgaven. Det har alltid vært frustrerende å se hvordan konflikter ødelegger for hele fellesskap og enkeltmenneskers liv. Mitt ønske er å kunne være en ressurs i framtidig konflikthåndtering. Konflikter er noe de fleste har vært borti, og er en naturlig del av det å være et menneske. Noen mennesker unngår konflikt og konflikttemaer for enhver pris. Mitt perspektiv er derimot at tematikken er spennende og kan lede til at nye ting får vokse fram dersom man våger å stå litt i diskusjoner. Samtidig er det forskjell på konflikter, og høykonflikter i særdeleshet kan slå beinet under alt godt arbeid.
– Oppgaven min handler om å identifisere gode grep i konflikthåndtering slik at menigheter kan jobbe preventivt og kanskje unngå at konflikter tar overhånd, skriver Øystese i innledningen av avhandlingen.
Masteroppgaven kan leses i sin helhet her.
Han så en markant forskjell på Den norske kirke og «de frikirkelige», hvor Frikirken kommer inn. – Dnk har tenkt gjennom hvordan man skal håndtere konflikt. De har prosedyrer, og jeg opplevde at de i større grad tok høyde for at konflikter ville oppstå. Det er i fredstid man må forberede seg på hva skal skje i en konflikt, sier han. Det ene han trekker fram fra Dnk er selve håndteringen, men like viktig mener han, er synet på «konflikt». Fordi de har en bevissthet rundt det, er man ikke overrasket når det skjer.
Hos pinsevennene og Den Evangelisk Lutherske Frikirke så Øystese det Professor John Paul Lederach omtalte i 2014. Han har jobbet mye med konflikthåndtering i menigheter i forskjellige land. Lederach mener at det er mye som tyder på at det hersker en negativ konfliktforståelse i kirkelige sammenhenger. Ifølge Lederach (2014) tenker ofte kristne at konflikt er synd, og han snakker om at det er en forventning om at vi bare skal være snille og greie med hverandre – underforstått at konflikter ikke skal forekomme i kirker. Det er et tydelig skille mellom Dnk/Norkirken og Pinsebevegelsen/Frikirken her. Meklerne fra DNK og Norkirken er tydelige på at det er gode uenighetsfellesskap i deres sammenhenger, mens meklerne fra Pinsebevegelsen og Frikirken snakker om at man i deres sammenhenger er ganske konfliktsky. «Menigheter har stor overvekt av konfliktsky mennesker», sier Fredrik fra Frikirken.
– Konfliktskyhet handler om hvordan du responderer når konflikten har oppstått.
Innser vi at noe er en konflikt? Man merker det, men vil ikke anerkjenne AT det skjer, sier Øystese.
– Når konflikter først oppstår, kan gode råd være dyre. Jeg har lenge vært nysgjerrig på mekling i menighetskonflikter, og har lurt på hva en mekler gjør for å håndtere vanskelige konflikter. Hvilke valg tar mekleren? Og hvordan er disse valgene med på å drive konflikten i en konstruktiv retning, spør Øystese. Han definerer her en mekler som en person som har spesialisert seg på å hjelpe mennesker eller ulike aktører som er i konflikt med hverandre, til å finne en løsning på uenigheten. En mekler skal både være involvert og distansert på samme tid. Man skal forsøke å være objektiv så langt det lar seg gjøre, være seg bevisst når man er i ferd med å miste objektiviteten, og ikke la sine egne tanker og syn få påvirke utfallet av konflikten.
Hvilke grep tar konfliktmegler i bruk for å håndtere fastlåste konflikter i norske menigheter?
Frikirken har en av informantene, som driver mekling.
– Den anonymiserte «Fredrik» fra Frikirken sier at det handler om hvilke arenaer man forventer at konflikter kan inntreffe: «Alle forventer jo at det skal være konflikt i familien, men i menighet forventes det ikke konflikter. Derfor blir det mye mer unormalt.» Men konflikter «burde normaliseres i større grad», fortsetter han.
Gjermund Øystese ser helt tydelig at det å virkelig LYTTE, er det som kan løse opp konflikter. Han beskriver prosessen slik: (boks?)
1. Tillitsbygging: Mekleren må lytte aktivt for å bygge tillit hos partene (Non-verbal lytting)
2. Konfliktforståelse: Mekleren må lytte aktivt for å forstå hva konflikten egentlig dreier seg om (Non-verbal og verbal lytting)
3. Mekleren må lytte aktivt for å få partene til å lytte aktivt til hverandre (Non-verbal og verbal)
– Del 1 omhandler hvor fundamentalt det er å bygge tillit og skape et trygt rom. Det handler om trygghet og at partene føler at de kan være seg selv. Dette gjøres i stor grad ved bruk av aktiv lytting. Her blir det også snakket om meklerens væremåte og evne til å skape en ro, mener Øystese.
– Del 2. tar for seg hvordan aktiv lytting leder til konfliktforståelse. Del 3. peker på hvordan aktiv lytting demper konfliktnivået og kan skape en konstruktiv endring i konflikten.
Et viktig råd Øystese fikk fra en av informantene, er å holde Gud utenfor i konfliktløsningen, selve samtalen.
– Du har så stor respekt for pastoren, at du kanskje ikke tør utfordre en som er innsatt av Gud. Det blir problemet, når den ene parten påberoper seg å være på Guds side.
Flere av meklerne peker på at konflikter ofte skyldes dårlig ledelse. De snakker om «unnvikende ledelse» og «svikt i ledelsen». Fredrik fra Frikirken sier at når man begynner å grave i konflikten er det oftest sett relasjoner det handler om. «Folk kan oppgi en grunn, men ofte finner man ut at det lå mer bak. Det handler om at folk har dårlig kjemi i utgangspunktet.» Han summerer det godt opp: «Elefanten i rommet er jo å si at man ikke liker noen. Det er derfor konflikten oppstår. Det handler nesten alltid om relasjonelle ting, men ingen vil si at det er det det gjelder. Alle vil ha saksknagger å henge det på.»
Øystese siterer fra sin avhandling og tilføyer: – På et menighetsmøte kan vi se typiske skillelinjer. En større del i menigheten vil ofte beholde tingenes tilstand. Der er det alltid et skurrepunkt. Det skaper ofte slitasje, for de som ønsker noe nytt. Man starter med personkarakteristikker. «Pionerne kontra tradisjonalister», forteller han.
– I karismatiske miljøer er det vanskelige å være kritiske. Hvis man hadde forstått hva som er hjertet bak standpunktene, hos hverandre, ville det hjulpet mye. Pioneren ser skepsis som kritikk, men forstår ikke at de som er kritiske for eksempel kun er opptatt av at ting bare må gjøres skikkelig, mener Øystese.
– Når folk for eksempel får høre at de er feil, så gjør dette noe med dem. Da har konflikten gått fra en «saklig diskusjon til personangrep». Da kjenner du at den andre ikke vil deg vel, og ubevisst starter du en prosess med å dehumanisere den andre. Man har ikke en tanke om at det er et menneske man har med å gjøre. Det er del av polariseringsstigen.
En annen forskjell Øystese ser på Pinsevenner/Frikirken kontra Den norske kirke, er at vi i Frikirken og de frikirkelige, i større grad åndeliggjør konflikter. – Denne åndeliggjøringen er et hinder i å løse konflikten.
– På en måte er det overraskende å høre av en kristen mekler at en må holde Gud utenfor. Skulle man ikke tro at det var en selvfølge at Gud er med også i meklingen?
VEIEN: Er meklerne opptatt av dette?
– Mekleren fra Frikirken var nok opptatt av at man bør holde Gud utenfor for ikke å få en åndelig manipulasjon. Å referere til Gud er et trumfkort, fordi ingen tør si mot Gud, mener Øystese.
– Man kan starte med å be for samtalen, men når samtalen pågår, må en møtes menneske til menneske, sier Øystese.
Konklusjonen hans er at lytting er en betingelse for konstruktiv konflikthåndtering.
Funnene i forskningen pekte på aktiv lytting som det mest sentrale grepet meklerne tar i bruk for å håndtere fastlåste konflikter i norske menigheter.
– Alle konflikter kan ikke løses, men må håndteres. I en høykonflikt, hvor partene ikke vil møtes, kan likevel noe skje. Ved at mekleren kan lytte godt aktivt til begge to, skjer det gode ting. Begge parter opplever at mekleren lytter godt. De får tillit til mekleren, om ikke til hverandre.
– Resultatene av dette er at fire av fem meklere, har suksess i dette vi kaller en transformativ meklingstradisjon. Det blir relasjonsbygging, ikke sak. Partene i konflikten har blitt mennesker igjen overfor hverandre.